Ozon er spesielt nyttig der lukten har satt seg i porøse materialer og konstruksjoner som ikke enkelt kan demonteres. Gassen diffunderer inn i sprekker, fibre og hulrom og oksiderer luktbærende forbindelser som svovelforbindelser, aminer og MVOC. Metoden er velegnet etter at fuktige masser er fjernet, og når rom kan stå avstengt under behandlingen og ventileres godt etterpå. Ozon er også effektivt ved kombinert problematikk der både mugg og bakterielle luktkomponenter forekommer samtidig.
Andre teknikker kan være riktigere ved spesielle rammer. Der lokalet må være i kontinuerlig bruk, er hydroxylbehandling ofte foretrukket fordi den kan foregå i okkuperte rom under kontrollerte nivåer. Ved lokaliserte kilder som tekstilpolstring eller tepper kan dyprens og enzymatisk behandling gi bedre kontroll. Ved materialer som er sårbare for oksidasjon, for eksempel naturgummi, enkelte elastomerer, visse metallfinish og spesielle kunstobjekter, kan bruk av ozon begrenses eller suppleres med målrettet rengjøring og forsegling. Termisk eller kald tåke med nøye utvalgte nøytraliserende midler kan gi en uniform film på overflater og er nyttig når lukten hovedsakelig er overflatebunden. I praksis kombineres ofte metodene. Først mekanisk og kjemisk kildefjerning, deretter tørking, så luktbehandling med ozon eller alternativer, og til slutt eventuell forsegling. Riktig sekvens gir stabilt resultat og reduserer risikoen for at lukt vender tilbake.
